For latter

Posted on
Forfatter: Laura McKinney
Opprettelsesdato: 4 April 2021
Oppdater Dato: 24 Mars 2024
Anonim
Tarkarli , Maharashtra. save it for latter....!!!!
Video: Tarkarli , Maharashtra. save it for latter....!!!!

I dag er jeg takknemlig for latter.


For noen dager siden diskuterte en venn av meg og jeg min Thanksgiving tur hjem til Michigan, og han ba meg omtale en melding til min mor på hans vegne.

"Fortell moren din, jeg leste bloggen sin hver dag," sa han. Og det liker jeg når hun sierfaen.”

Jeg leverte min venns melding da jeg kom hjem tidligere denne uken, og moren smilte og rullet øynene sine, noe moret, jeg mistenker, ved tanken på en fullstendig fremmed som sitert på et tidlig rosemarylambert.com-innlegg, men også litt flau med å ha en f-bombe på rekord i det som har blitt en så ofte besøkt dagbok som bærer hennes navn.

«Fortell ham, jeg sa takk for at du leste,» sa hun med vennlig hilsen.

Neste morgen mens hun og min far og jeg satt på telleren med frokost, ble en av de femten eller så pillene som min mor nå må prøve å svelge hver dag, innlagt i halsen, og hun begynte å kvalt. Faren min og jeg spentret og ventet på stave å passere. Når det varte lenger enn noen av oss var komfortable, tok vi hver en av armene under skulderen og løftet henne fra sitt sete og prøvde å åpne luftveien. Vi svømte over henne i lang tid og glanced på hverandre med panikk i våre øyne mens hun gledet seg for å puste. Etter det som føltes for alltid, jobbet mamma til slutt pillen løs og gulped for luft og begynte umiddelbart å gråte. Faren min og jeg fulgte etter.


De tre av oss stod der for en stund og følte seg hjelpeløs og håpløs og svimlende, våre halvt spiste boller av havremel kjøling på telleren, da moren min plutselig tok dypt pust, så meg i øynene og munnet "Fuck." A slitt smil spredt over ansiktet hennes og hennes sobbing snudde seg til latter. Min far og jeg begynte å le også, og det var slik vi gjorde det gjennom frokost den dagen.

I huset vårt har vi alltid hatt lykke med latter. Massevis av det. Og selv nå, midt i det som ofte føles mer som et mareritt enn en realitet, ler vi fortsatt sammen, og det helbreder. Ikke slik vi alle så desperat ønsker det, men i noen dager er det nok. Og for det er jeg takknemlig.