Ratatat Live på Tulane University (9.30.2010)

Posted on
Forfatter: Laura McKinney
Opprettelsesdato: 3 April 2021
Oppdater Dato: 25 Mars 2024
Anonim
Ratatat Live på Tulane University (9.30.2010) - Tanker
Ratatat Live på Tulane University (9.30.2010) - Tanker

Innhold



Ratatat torsdag 30. september 2010

Kjøring om natten i New Orleans er vanskelig forretning. De fleste gatene er på en måte, har ikke skilt, og er fylt med potholes. På grunn av dette var jeg en time for sent og nesten slengte min leide hyundai inn i motgående trafikk. Da jeg nådde vennene mine, hadde de avsluttet minst seks 4Lokos, et marerittskombinasjon av alkohol og koffein, og var mye mer full, enn jeg var. Jeg slengte et par skudd av rom, og dro til Tulane's auditorium for å se Ratatat.

På turen over spurte et barn med skjegg meg om en sigarett. Jeg ga ham en. Han takket meg. Da sa han: "Hei du vil bli VIP, jeg er klubbens president som kaster showet og jeg har et ekstra armbånd." Utmerket. Så jeg solgte billetten min for ti dollar i fortjeneste og ledet mot barrikaded VIP-området rett foran scenen.

Det første åpningsbandet var fra LA. De sa det, og jeg ropte høyt. Det var bare en fyr og en fyr på trommer. Fyren sang, og noen ganger spilte gitar. Han sa at han heter Bobby Birdman, han virket mye hipper enn meg. De var et anstendig band. Afterwords lærte jeg at de var på tur med Ratatat. Bra for dem.


Det neste bandet var et punk / grundge band fra Woschester Massachusetts. De var verre enn de første. Hovedsangeren hadde en rosa fender, og så ut som Kurt Cobain. Senere noen beskrev dem som: Masshole Jews. Jeg tok fornærme, å være en jøde som går på college i Massachusetts.

Deretter spilte Ratatat. De var intense. De begge hadde lang rødaktig hår, ble blek og tynn, og hadde scruff. Den ene hadde på seg en polo og skinny jeans, den andre en knapp ned og skinny jeans. Jeg så ikke på skoene sine, men de var sannsynligvis varebiler.

Jeg visste egentlig ikke hva jeg kunne forvente. Jeg trodde de ville gjøre elektroniske ting, men de gjorde alt med ekte live-instrumenter. En fyr revet gitaren, snakket med publikum og var selvsagt hovedsangeren, selv om det ikke var noen sang. Den andre slo på store trommer og noen ganger spilte gitar.

Av og til ville de spille tastaturer, eller begge bang på store trommer. Bobby Birdman løp på scenen og slo på en stor tromme. De hadde flotte visualer som spilte seg bak dem. En papegøye, gamle mennesker, en buff dude, en stor hawaiisk kvinne rystet henne i rumpa. Dessverre innså de ikke egentlig noen av disse inn i sangene, de blinkte bare tilfeldig
over scenen.


De spilte Wildcat, jeg hoppet rundt.

En feit jente ved siden av meg fortsatte å rope "sytten år!" Det var sannsynligvis den eneste sangen hun visste. Ratatat tok en fem minutters pause, for å fylle opp koppene sine. Alle var skuffet over at de ikke spilte sytten år, og begynte å mumle. Presidenten ropte på meg for å starte en inngangssang. Jeg ropte tilbake at jeg ikke aner hva det betyr. Så løp de tilbake på scenen og spilte sytten år. Stedet gikk villt. Det var den siste sangen. Ratatat kastet noen glødestikker rundt, og gikk av scenen. Spillestedet slettet. Jeg sitter fast. Jeg var pissed at de ikke spilte noen av sine remixer, spesielt de med BIGGIE SMALLS.

Ratatat kom tilbake. De satte seg rett foran meg. Jeg så på dem, usikker på om ikke å si noe. Så kom en haug med jenter opp og sa hvor fantastisk de var. Jo mer sosialt av de to svingte på håret og sa: "Hva gjør du for moro rundt her?" Det var et dumt spørsmål, dette er New Orleans. Hele byen er morsom. Uansett var jentene sannsynligvis freshman fra Tulane og visste egentlig ikke hva jeg skulle si. De går: "Barer er morsomme, og Bourbon Street." Ratatat går: "Barer?" Og gir dem en skitten utseende. De sier: "Kanskje det franske kvarteret." Ratatat går: "Hvorfor kaster dere ikke en fest?" Jentene ser flau og skeptiske ut. Så kommer Bobby Birdman ut og går: "Hva skjer" og Ratatat sier: "Vi prøver å starte en fest". Jentene gigglet nervøst.


Du bør bli fan av Thought Catalog på facebook her.